... tills vi båda slutat andas luften omkring

Är du lycklig nu?

Jeg hører meg selv si at jeg kan prøve å være glad for at du får det livet du kanskje helst vil ha, selv om jeg dør inni meg av å si det. Men jeg tror du vet nå, alle tingene jeg før satte i parentes.

Sangen jeg ikke klarer å høre uten å gråte dagen før... på vei tilbake synger jeg hele, og stemmen sprekker ikke av gråt.

Och utan ett ljud
mitt hjärta i din hand
har jag tappat bort mitt språk
det fastnar i ditt hår

Det kan bare ikke slutte på denne måten. Vi puster annerledes når vi møtes. Så sliten som jeg blir av de andre dagene. Du sier du har blitt 10 år eldre den siste måneden.

Jag kan inte ens gå utan din luft i mina lungor

Tid

Alle de gangene tiden ikke kunne gå fort nok... Der vi ville trykke fast forward til jobben var ferdig og vi kunne ringes, eller til vi kunne møtes igjen. Nå kunne jeg gitt alt jeg har for å være der - i rommet mellom. I varmen over å vite at du også hadde det sånn. Bare kunne lukke øynene og vite at i kveld kommer telefonen til å ringe.

Du ligner ingen annen. Derfor er tårene så tunge at jeg hadde grått av smerte i det de traff armen min, om det ikke var for at jeg allerede gråt. Og derfor smiler jeg gjennom gråten, selv om den kveler meg.

Vel mye virkelighet for en sliten sjel

Når jeg våkna noen sekunder før deg, og så deg åpne øynene så vidt mens du smilte det nydeligste smilet i verden og sa "hei"... Du så så glad ut at jeg kunne sprekke av lykke. Det er det fineste øyeblikket i livet mitt.

"Det kan ikke ende her og være slutt"

Jeg smiler meg gjennom dagen. Sier til meg selv at dette er et nødvendig trist kapittel, men at denne historien må ha en lykkelig slutt. Når jeg kommer hjem kommer veggene mot meg. Klarer ikke se Hotell Cæsar på tv fordi vi så en episode sammen og etter det begynte å følge litt med begge to. Klarer ikke ta i telefonen min. Lyden av den gjorde meg så glad i noen måneder, fordi jeg ville få vite om det var kaldt hos deg, om hva du skulle spise til kveldsmat eller hva du skulle gjøre på jobb den neste dagen. Jeg griner til jeg nesten brekker meg igjen, og blir skremt av styrken i min egen gråt.

(Det var ting jeg beit meg i leppa for å ikke si, fra den dagen jeg skjønte at jeg smelter når du tar på den glinsete skjorta som jeg egentlig ikke liker, og blir varm inni meg når jeg ser deg rydde ting pent på bordet for å gjøre det enklere for de som kommer etter deg. Fremdeles skremmes jeg av tanken, men det er helt sant.)

Hei det er meg...

Jeg tar buss for å møte E. Vet ikke helt om jeg skal gråte ut eller om vi skal snakke om hvordan ting kommer til å ordne seg. Men det er godt å se ansiktet hennes. Ord ramler ut av meg og plutselig tenker jeg at jeg sitter og forteller en lykkelig historie om to som møtes og en verden som snus opp ned og sånn må det bare være. Etterpå tenker jeg kanskje bare ikke klarer å svelge ting i bitene det kommer til meg i.

Tidligere, på bussen, blir jeg kvalm av vindusspylervæske og parfymelukt fordi sansene mine er ute av normal drift. Varme og kulde kjennes som sterkt ubehag, og det gjør vondt bak øynene selv når jeg lukker dem, av alle tårene. Så får jeg telefon av roadtripvennen, som snakker alvorlig og sier at han kan legge sammen 1 og 1 og svaret på det blir at jeg er den kuleste han vet og den kuleste av de han ikke har møtt også. I sentrum står en mann på en søyle og spiller trompet og i det bussen går forbi klapper han for seg selv og smiler til folk på gata. Jeg klarer ikke å røre på en muskel i kroppen men tenker at livet kanskje leker litt sirkus med meg for å vise at dette går bra. Bussjåføren unnskylder at han kjørte litt for langt, og ønsker meg en god dag og høres ut som han mener det.

Etterpå går jeg til steder alene. Til kirka der mormor og morfar gifta seg, tenker på hvem gjestene var, om de bare satt på de fremste benkeradene. Tenker på det fineste bildet jeg vet, av de to ved et bål på fjellet - hun med sigarett, han med pipe. De har nettopp forlova seg og jeg syns de er de peneste menneskene i verden. Videre går jeg til gata der søstra di skal bo. Tar bilde av døra og tenker på at du skal ringe på der. Kanskje det er en fin dag. Kanskje det er en dag da du og jeg er i samme by uten å vite hva den andre gjør. Likevel går beina mine lett. Jeg vet ikke lenger om ansiktet mitt smiler eller gråter, men jeg klarer ikke å tenke på at vi kanskje ikke møtes mer etter dette. Jeg kommer på at jeg vil kaste piler, men den ene puben i byen jeg tror har e-dart har det ikke lenger. Jeg går dit og det er et stort lokale, ingen andre gjester. Han i baren snakker svensk, og jeg klarer ikke helt å skjønne at det ikke finnes puber med elektronisk dart i en stor by. Det slår meg at jeg kanskje kunne satt meg ned og skrevet et manus med ord som låter magiske på svensk, og fått han til å framføre det med meg. Men det er ikke mye magisk over denne dagen.

... og vi fanger noen timer

Jeg vet ikke hva dette kalles, leter etter navn og tidligere referanser. En evig diskusjon med meg selv om hva som er kvalmest av tårer som renner og tårer jeg svelger. Verden rundt i tåke. Jeg har gått i 20 minutter før jeg merker at noe har skjedd med konsistensen på snøen. Kanskje en brøytebil eller kanskje det har kommet mer snø.

Den første sangen vi hørte bestemte ordene på alt. Men tanken på at vi kanskje ikke skal fange flere timer gjør meg så kvalm at jeg brekker meg. Rommet blir pyramideformet og jeg tør ikke stå oppreist mellom de trange veggene på toppen, men tør heller ikke bøye meg ned av frykt for å ikke få puste på vei ut.