Please do not let me go

Jeg vet det når jeg våkner om du holder tak i meg eller ikke. Kjenner det når jeg knytter hendene og strekker fingrene ut. Skjønner det når jeg ser fargene i rommet og smaker det på vannet jeg drikker.

Har deg rundt halsen, har deg i lommene

Det er sent på natta og jeg har holdt ut fredagskveld med koselig besøk hos venninne og overnatting der til tidligvakt lørdag, har smilt på jobben og drukket halvannen liter kaffe og etter det traska i byen og tenkt på steder jeg ville ha vist deg, før jeg gikk på fest hos venninne der folk var sommerkledd i hvitt og lys pastell mens de dansa til Carola. Alt dette klarte jeg, men rundt midnatt på vei hjem er det nok, og jeg ser meg selv gråte i bussvinduet og prøver så godt jeg kan å klappe meg på skuldra og si at det er ok, jeg har vært flink nå.

Tre timer senere har jeg så vidt sovna uten håp om å høre fra deg. Likevel med telefonen fast i hendene som hviler oppå magen. Jeg våkner av at du spør om jeg har lagt meg. Jeg skriver at jeg er våken, og telefonen ringer sekunder etterpå. Den første halvtimen skjelver kroppen min sånn at jeg må arbeide hardt for å holde den samla. Stemmen bærer ikke i det hele tatt. Men etter det er jeg roligere enn på lenge. Jeg merker at du ikke har klart å slippe taket i meg, og dagen etter er verden en annen igjen, ansiktene snillere, fordi jeg fremdeles er i lomma di.

Do you miss me, baby, when I fall asleep?

Det regner i byen din. Jeg klarer ikke å holde tankene mine på noe annet enn dråpene jeg så på linsa på nettkameraet. Og det regner hos meg også. Det er nesten godt at det stemmer. Dette blir en lang høst. Ute snør det lette flak.

Føttene mine går så lett. En jeg kjenner kommenterer det og spør om det hender at jeg løper. Jeg svarer ja. Kanskje som J.Berg, at jeg løper for å stå stille. Eller at jeg løper for å skape en illusjon for meg selv om at jeg kan bære alt dette. Men det er bare tull. Jeg puster inn røyken din og tannkremen din, men ellers står lufta stille i halsen min. Og det er det eneste som føles riktig.

Jeg savner deg når du sover, selv om det er godt å se kroppen din gå i dvale noen minutter. Du høres helt fjern ut i stemma og svarer i hytt og pine med et smil om munnen. Jeg har vært så sliten så lenge, men kjemper mot søvnen. Fanger så mange øyeblikk som mulig. Jeg vil riste deg sånn at du skjønner at du ikke kan miste dette. Skjønne at vi skal ha hvilepuls sammen alle dagene etterpå. Jeg savner deg når du går på do, og når du kommer tilbake et minutt senere er det som om jeg aldri har sett smilet ditt før. Og jeg lurer på når jeg ser smilet ditt igjen, og gråter enda noen tårer, men denne natta sier du ikke "jenta mi... ikkje gråt" og jeg skjønner at jeg kommer til å være utrøstelig fra nå.

og nå er nå

I dag svarte jeg ærlig da noen spurte, at det går ganske bra, og jeg ble forundra over det selv. Jeg sendte deg en tanke og et smil, og jeg skulle ønske du kunne sett det smilet, fordi du etterlyste det sist vi møttes.