Hei det er meg...

Jeg tar buss for å møte E. Vet ikke helt om jeg skal gråte ut eller om vi skal snakke om hvordan ting kommer til å ordne seg. Men det er godt å se ansiktet hennes. Ord ramler ut av meg og plutselig tenker jeg at jeg sitter og forteller en lykkelig historie om to som møtes og en verden som snus opp ned og sånn må det bare være. Etterpå tenker jeg kanskje bare ikke klarer å svelge ting i bitene det kommer til meg i.

Tidligere, på bussen, blir jeg kvalm av vindusspylervæske og parfymelukt fordi sansene mine er ute av normal drift. Varme og kulde kjennes som sterkt ubehag, og det gjør vondt bak øynene selv når jeg lukker dem, av alle tårene. Så får jeg telefon av roadtripvennen, som snakker alvorlig og sier at han kan legge sammen 1 og 1 og svaret på det blir at jeg er den kuleste han vet og den kuleste av de han ikke har møtt også. I sentrum står en mann på en søyle og spiller trompet og i det bussen går forbi klapper han for seg selv og smiler til folk på gata. Jeg klarer ikke å røre på en muskel i kroppen men tenker at livet kanskje leker litt sirkus med meg for å vise at dette går bra. Bussjåføren unnskylder at han kjørte litt for langt, og ønsker meg en god dag og høres ut som han mener det.

Etterpå går jeg til steder alene. Til kirka der mormor og morfar gifta seg, tenker på hvem gjestene var, om de bare satt på de fremste benkeradene. Tenker på det fineste bildet jeg vet, av de to ved et bål på fjellet - hun med sigarett, han med pipe. De har nettopp forlova seg og jeg syns de er de peneste menneskene i verden. Videre går jeg til gata der søstra di skal bo. Tar bilde av døra og tenker på at du skal ringe på der. Kanskje det er en fin dag. Kanskje det er en dag da du og jeg er i samme by uten å vite hva den andre gjør. Likevel går beina mine lett. Jeg vet ikke lenger om ansiktet mitt smiler eller gråter, men jeg klarer ikke å tenke på at vi kanskje ikke møtes mer etter dette. Jeg kommer på at jeg vil kaste piler, men den ene puben i byen jeg tror har e-dart har det ikke lenger. Jeg går dit og det er et stort lokale, ingen andre gjester. Han i baren snakker svensk, og jeg klarer ikke helt å skjønne at det ikke finnes puber med elektronisk dart i en stor by. Det slår meg at jeg kanskje kunne satt meg ned og skrevet et manus med ord som låter magiske på svensk, og fått han til å framføre det med meg. Men det er ikke mye magisk over denne dagen.