Tid

Alle de gangene tiden ikke kunne gå fort nok... Der vi ville trykke fast forward til jobben var ferdig og vi kunne ringes, eller til vi kunne møtes igjen. Nå kunne jeg gitt alt jeg har for å være der - i rommet mellom. I varmen over å vite at du også hadde det sånn. Bare kunne lukke øynene og vite at i kveld kommer telefonen til å ringe.

Du ligner ingen annen. Derfor er tårene så tunge at jeg hadde grått av smerte i det de traff armen min, om det ikke var for at jeg allerede gråt. Og derfor smiler jeg gjennom gråten, selv om den kveler meg.