... og vi fanger noen timer

Jeg vet ikke hva dette kalles, leter etter navn og tidligere referanser. En evig diskusjon med meg selv om hva som er kvalmest av tårer som renner og tårer jeg svelger. Verden rundt i tåke. Jeg har gått i 20 minutter før jeg merker at noe har skjedd med konsistensen på snøen. Kanskje en brøytebil eller kanskje det har kommet mer snø.

Den første sangen vi hørte bestemte ordene på alt. Men tanken på at vi kanskje ikke skal fange flere timer gjør meg så kvalm at jeg brekker meg. Rommet blir pyramideformet og jeg tør ikke stå oppreist mellom de trange veggene på toppen, men tør heller ikke bøye meg ned av frykt for å ikke få puste på vei ut.