Vel mye virkelighet for en sliten sjel

Når jeg våkna noen sekunder før deg, og så deg åpne øynene så vidt mens du smilte det nydeligste smilet i verden og sa "hei"... Du så så glad ut at jeg kunne sprekke av lykke. Det er det fineste øyeblikket i livet mitt.

"Det kan ikke ende her og være slutt"

Jeg smiler meg gjennom dagen. Sier til meg selv at dette er et nødvendig trist kapittel, men at denne historien må ha en lykkelig slutt. Når jeg kommer hjem kommer veggene mot meg. Klarer ikke se Hotell Cæsar på tv fordi vi så en episode sammen og etter det begynte å følge litt med begge to. Klarer ikke ta i telefonen min. Lyden av den gjorde meg så glad i noen måneder, fordi jeg ville få vite om det var kaldt hos deg, om hva du skulle spise til kveldsmat eller hva du skulle gjøre på jobb den neste dagen. Jeg griner til jeg nesten brekker meg igjen, og blir skremt av styrken i min egen gråt.

(Det var ting jeg beit meg i leppa for å ikke si, fra den dagen jeg skjønte at jeg smelter når du tar på den glinsete skjorta som jeg egentlig ikke liker, og blir varm inni meg når jeg ser deg rydde ting pent på bordet for å gjøre det enklere for de som kommer etter deg. Fremdeles skremmes jeg av tanken, men det er helt sant.)