...för det ekar i huvudet

Så du mener det å komme hjem dit jeg er hver dag er det fineste du kan tenke deg? Kanskje det ville vært for fint. Kanskje jeg måtte liste meg rundt i angst for å knuse noe, i frykt for at filmrullen skulle ta slutt og slå hardt mot underlaget.

Vennen min ringer og sier han er fra statistisk sentralbyrå og vil spørre noen spørsmål. "Når var siste gangen du klina?" og han vet ikke at det er bare noen timer siden, og han vet ikke hvordan jeg lette etter hemmelige glidelåser fordi hud ikke er hud lenger. Hvordan jeg vil lukke øynene og forsvinne inn i smaken av blod fra leppa til han jeg nå forteller han om. Jeg går gjennomsiktig og ustø forbi døra der du skal ringe på uten meg, gjennom byen som ikke har føltes som min på noen år nå.

Jeg sa innholdet i alle parentesene. Du så først trist ut og sa "nei", men etterpå sa at du vet alt allerede.