snälla sluta lyssna, glöm alt jag sa

Noen forteller meg at jeg er sterk. Jeg får lyst til å presse tunga mi ned med en ispinne og si "aaa" sånn at de ser at halsen min er trang og full av piggtrå, som i halspastillreklamer, og det uten at jeg er forkjøla. Jeg kommer med kjekke, selvironiske kommentarer sånn at de tøffeste guttene på den nye jobben ler høyt med meg, dunker meg på skuldra 5 ganger i løpet av et måltid, og kaller meg for stedsnavnet der jeg kommer fra. Til de jeg kjenner godt kan jeg si at jeg gråter til det gjør vondt i hele kroppen, men de kan likevel aldri tro meg fordi jeg ler når jeg sier det.

Snart er det 3 uker siden jeg snakka med deg. Det er ikke det at noe er forandra eller noensinne kommer til å bli det. Det er bare umulig. Som om det er en trøst at du mener ingen passer bedre sammen enn deg og meg.

Jeg besøker søstra mi, og hun hører meg gispe når jeg ser byen din på nettkamera. Jeg ber henne se på de fine fargene og lyset, og hun svarer at det må være i øynene mine fordi bildet ser helt grått og regntungt ut for henne.