Do you miss me, baby, when I fall asleep?

Det regner i byen din. Jeg klarer ikke å holde tankene mine på noe annet enn dråpene jeg så på linsa på nettkameraet. Og det regner hos meg også. Det er nesten godt at det stemmer. Dette blir en lang høst. Ute snør det lette flak.

Føttene mine går så lett. En jeg kjenner kommenterer det og spør om det hender at jeg løper. Jeg svarer ja. Kanskje som J.Berg, at jeg løper for å stå stille. Eller at jeg løper for å skape en illusjon for meg selv om at jeg kan bære alt dette. Men det er bare tull. Jeg puster inn røyken din og tannkremen din, men ellers står lufta stille i halsen min. Og det er det eneste som føles riktig.

Jeg savner deg når du sover, selv om det er godt å se kroppen din gå i dvale noen minutter. Du høres helt fjern ut i stemma og svarer i hytt og pine med et smil om munnen. Jeg har vært så sliten så lenge, men kjemper mot søvnen. Fanger så mange øyeblikk som mulig. Jeg vil riste deg sånn at du skjønner at du ikke kan miste dette. Skjønne at vi skal ha hvilepuls sammen alle dagene etterpå. Jeg savner deg når du går på do, og når du kommer tilbake et minutt senere er det som om jeg aldri har sett smilet ditt før. Og jeg lurer på når jeg ser smilet ditt igjen, og gråter enda noen tårer, men denne natta sier du ikke "jenta mi... ikkje gråt" og jeg skjønner at jeg kommer til å være utrøstelig fra nå.