Har deg rundt halsen, har deg i lommene

Det er sent på natta og jeg har holdt ut fredagskveld med koselig besøk hos venninne og overnatting der til tidligvakt lørdag, har smilt på jobben og drukket halvannen liter kaffe og etter det traska i byen og tenkt på steder jeg ville ha vist deg, før jeg gikk på fest hos venninne der folk var sommerkledd i hvitt og lys pastell mens de dansa til Carola. Alt dette klarte jeg, men rundt midnatt på vei hjem er det nok, og jeg ser meg selv gråte i bussvinduet og prøver så godt jeg kan å klappe meg på skuldra og si at det er ok, jeg har vært flink nå.

Tre timer senere har jeg så vidt sovna uten håp om å høre fra deg. Likevel med telefonen fast i hendene som hviler oppå magen. Jeg våkner av at du spør om jeg har lagt meg. Jeg skriver at jeg er våken, og telefonen ringer sekunder etterpå. Den første halvtimen skjelver kroppen min sånn at jeg må arbeide hardt for å holde den samla. Stemmen bærer ikke i det hele tatt. Men etter det er jeg roligere enn på lenge. Jeg merker at du ikke har klart å slippe taket i meg, og dagen etter er verden en annen igjen, ansiktene snillere, fordi jeg fremdeles er i lomma di.