fangernoentimer

Min hand i din hand när kapporna vänder efter vinden

2008-01-20T12:07:00.000-08:00

(...)

But it won't be the same without you

2007-12-02T04:12:00.000-08:00

Jeg lukker øynene og gråter over alle merker, arr og rynker som jeg kan i blinde. Når du snakker høres det ut som du har meg i lommene fremdeles. Du sier at ingen ting er forandra, eller vil bli forandra. Det som er mellom oss er det eneste ekte. Men jeg vet ikke om jeg kan tro det lenger. Hvis jeg faller så vet du det ikke, en gang. Hvis soverommet er mørkt og det ser ut som det ligger noen i senga når jeg kommer hjem, så vet du ikke at jeg drømmer om at det er deg fordi vinduet var så åpent, og du vet ikke at senga aldri er kaldere. Du vet ikke at det ligger et par grønne solbriller på gulvet mitt, og at jeg hadde gidda å plukke dem opp hvis jeg visste at du kom på besøk. Når andre smiler til meg, som han søte rare trommisen som stirra fra scena, så gråter jeg høyt inni meg og tenker at alt dette andre er et stykke jeg aldri ba om å få være en del av.

Se hva vi har her

2007-11-26T11:18:00.000-08:00

Det finnes ingen av-knapp. Jeg blir sjuk av å prøve. Må lukke øynene, holde armen foran ansiktet og late som jeg sover, fordi tårene kommer med jevne mellomrom. Når jeg hører stemmen din blir jeg så rolig som jeg ikke har vært på mange uker. Gråter og ler og tenker at du er den rareste, teiteste og aller aller fineste jeg vet, mens hjertet slår helt rolig.

Og om det bles kaldt e eg varm og heit

2007-07-30T02:12:00.000-07:00

Det blir for mye med musikk. Det blir for mye med røyk også, men jeg røyker på tom mage. Går kvalm og svimmel til sofaen og legger meg ned. Jeg pakker ned bøker, bilder, ting fulle av spor og minner. Neste sted kommer kanskje du, og kanskje neste gang jeg pakker tingene mine så er det enda flere spor etter deg.

Du er der på hjørnet ved butikken, fordi i fjor høst da jeg tryna på sykkel sendte du en melding like etterpå, og du hogde ved og jeg plastra sårene mine. Du er der i tannbørsten min som du lånte. Du er i den gamle bilen som jeg tror jeg har fått av pappa.

Baby, I know you cannot hear me now

2007-07-03T17:13:00.000-07:00

Det er ikke du som står der når noe har vært nær sensorene og fått utelampa til å slå seg på. Det kan ha vært en katt, eller kanskje regnet. Skulle ønske sykkelen kunne trilla videre rett fram i nøyaktig samme tempo, regnet falt i samme rytme og at røyken aldri tok slutt. Men jeg må ta stilling til ting. Jeg må forberede meg på å se deg for første gang på mange måneder. Manner meg opp til å trå ut av vakuumet for 2 dager.

...för det ekar i huvudet

2007-06-19T11:27:00.000-07:00

Så du mener det å komme hjem dit jeg er hver dag er det fineste du kan tenke deg? Kanskje det ville vært for fint. Kanskje jeg måtte liste meg rundt i angst for å knuse noe, i frykt for at filmrullen skulle ta slutt og slå hardt mot underlaget.

Vennen min ringer og sier han er fra statistisk sentralbyrå og vil spørre noen spørsmål. "Når var siste gangen du klina?" og han vet ikke at det er bare noen timer siden, og han vet ikke hvordan jeg lette etter hemmelige glidelåser fordi hud ikke er hud lenger. Hvordan jeg vil lukke øynene og forsvinne inn i smaken av blod fra leppa til han jeg nå forteller han om. Jeg går gjennomsiktig og ustø forbi døra der du skal ringe på uten meg, gjennom byen som ikke har føltes som min på noen år nå.

Jeg sa innholdet i alle parentesene. Du så først trist ut og sa "nei", men etterpå sa at du vet alt allerede.

Oh you are in my blood like holy wine

2007-05-24T01:30:00.000-07:00

Unnskyld, Odd Børretzen
Jeg håper du så at kinnene mine er for snille for den harde solbrilleplasten
Da ville du kanskje skjønt at det ikke var med vilje at jeg trampet på en rist i det jeg passerte deg

Men til tross for smellet bare pustet du rolig ut gjennom nesen
Som du alltid gjør

- - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - - -

Senere satt jeg på nattevakt og leste et intervju med Arne Næss. 2 kloke menn på en dag. Jeg leste at alt som betyr noe er bånd til andre mennesker. Ikke hvor bra man gjør det på jobb eller på en eksamen. Det er kanskje så lite originalt som det kan bli. Likevel er det så godt å høre det fra han. Jeg tror jeg så han mellom veteranbilene ved Rådhuset på lørdag.

På vei hjem møter jeg en bygningsarbeider med arbeidsbukse og blå bomullsgenser. Først blir jeg varm. Kroppen reagerer lenge før hodet er med. Sekundet etter grøsser jeg, lukker glidlåsen og drar hetta over hodet.

Kan du höra ditt skratt?

2007-05-22T07:49:00.000-07:00

Noe med vinduer. Fra den gangen jeg løp bortover gata for å drikke en øl med kompisen min og så ta taxi 2 kvartaler tilbake for å komme fort tilbake til deg. Og du hadde dusja og pussa tenner, og røyka i vinduskarmen. På vei ut møtte jeg først en helt og så en annen, og jeg tenkte at ingen ting forundrer meg lenger, og bare smilte til A.Karlsen og sa at jeg måtte gå. Ikke dessverre.

Noe med vinduer. Da du kom i den andre bilen og jeg satt på et rom med kompisen min like ved der dere parkerte. Og hjertet ditt hadde hoppa og du skrev melding om jeg ville komme på besøk.

Noe med vinduer. Da du jobba og jeg pakka, og i det jeg så ned så du opp og vinka til meg.

Noe med vinduer. I februar, med naken hud og hekla gardiner.

Og resten av tiden står jeg på sidelinjen uten muligheter for handling.

snälla sluta lyssna, glöm alt jag sa

2007-04-26T02:00:00.000-07:00

Noen forteller meg at jeg er sterk. Jeg får lyst til å presse tunga mi ned med en ispinne og si "aaa" sånn at de ser at halsen min er trang og full av piggtrå, som i halspastillreklamer, og det uten at jeg er forkjøla. Jeg kommer med kjekke, selvironiske kommentarer sånn at de tøffeste guttene på den nye jobben ler høyt med meg, dunker meg på skuldra 5 ganger i løpet av et måltid, og kaller meg for stedsnavnet der jeg kommer fra. Til de jeg kjenner godt kan jeg si at jeg gråter til det gjør vondt i hele kroppen, men de kan likevel aldri tro meg fordi jeg ler når jeg sier det.

Snart er det 3 uker siden jeg snakka med deg. Det er ikke det at noe er forandra eller noensinne kommer til å bli det. Det er bare umulig. Som om det er en trøst at du mener ingen passer bedre sammen enn deg og meg.

Jeg besøker søstra mi, og hun hører meg gispe når jeg ser byen din på nettkamera. Jeg ber henne se på de fine fargene og lyset, og hun svarer at det må være i øynene mine fordi bildet ser helt grått og regntungt ut for henne.

Please do not let me go

2007-03-21T05:54:00.000-07:00

Jeg vet det når jeg våkner om du holder tak i meg eller ikke. Kjenner det når jeg knytter hendene og strekker fingrene ut. Skjønner det når jeg ser fargene i rommet og smaker det på vannet jeg drikker.

Har deg rundt halsen, har deg i lommene

2007-03-12T04:48:00.000-07:00

Det er sent på natta og jeg har holdt ut fredagskveld med koselig besøk hos venninne og overnatting der til tidligvakt lørdag, har smilt på jobben og drukket halvannen liter kaffe og etter det traska i byen og tenkt på steder jeg ville ha vist deg, før jeg gikk på fest hos venninne der folk var sommerkledd i hvitt og lys pastell mens de dansa til Carola. Alt dette klarte jeg, men rundt midnatt på vei hjem er det nok, og jeg ser meg selv gråte i bussvinduet og prøver så godt jeg kan å klappe meg på skuldra og si at det er ok, jeg har vært flink nå.

Tre timer senere har jeg så vidt sovna uten håp om å høre fra deg. Likevel med telefonen fast i hendene som hviler oppå magen. Jeg våkner av at du spør om jeg har lagt meg. Jeg skriver at jeg er våken, og telefonen ringer sekunder etterpå. Den første halvtimen skjelver kroppen min sånn at jeg må arbeide hardt for å holde den samla. Stemmen bærer ikke i det hele tatt. Men etter det er jeg roligere enn på lenge. Jeg merker at du ikke har klart å slippe taket i meg, og dagen etter er verden en annen igjen, ansiktene snillere, fordi jeg fremdeles er i lomma di.

Do you miss me, baby, when I fall asleep?

2007-03-09T02:08:00.000-08:00

Det regner i byen din. Jeg klarer ikke å holde tankene mine på noe annet enn dråpene jeg så på linsa på nettkameraet. Og det regner hos meg også. Det er nesten godt at det stemmer. Dette blir en lang høst. Ute snør det lette flak.

Føttene mine går så lett. En jeg kjenner kommenterer det og spør om det hender at jeg løper. Jeg svarer ja. Kanskje som J.Berg, at jeg løper for å stå stille. Eller at jeg løper for å skape en illusjon for meg selv om at jeg kan bære alt dette. Men det er bare tull. Jeg puster inn røyken din og tannkremen din, men ellers står lufta stille i halsen min. Og det er det eneste som føles riktig.

Jeg savner deg når du sover, selv om det er godt å se kroppen din gå i dvale noen minutter. Du høres helt fjern ut i stemma og svarer i hytt og pine med et smil om munnen. Jeg har vært så sliten så lenge, men kjemper mot søvnen. Fanger så mange øyeblikk som mulig. Jeg vil riste deg sånn at du skjønner at du ikke kan miste dette. Skjønne at vi skal ha hvilepuls sammen alle dagene etterpå. Jeg savner deg når du går på do, og når du kommer tilbake et minutt senere er det som om jeg aldri har sett smilet ditt før. Og jeg lurer på når jeg ser smilet ditt igjen, og gråter enda noen tårer, men denne natta sier du ikke "jenta mi... ikkje gråt" og jeg skjønner at jeg kommer til å være utrøstelig fra nå.

og nå er nå

2007-03-01T01:34:00.000-08:00

I dag svarte jeg ærlig da noen spurte, at det går ganske bra, og jeg ble forundra over det selv. Jeg sendte deg en tanke og et smil, og jeg skulle ønske du kunne sett det smilet, fordi du etterlyste det sist vi møttes.

... tills vi båda slutat andas luften omkring

2007-02-26T02:03:00.000-08:00

Är du lycklig nu?

Jeg hører meg selv si at jeg kan prøve å være glad for at du får det livet du kanskje helst vil ha, selv om jeg dør inni meg av å si det. Men jeg tror du vet nå, alle tingene jeg før satte i parentes.

Sangen jeg ikke klarer å høre uten å gråte dagen før... på vei tilbake synger jeg hele, og stemmen sprekker ikke av gråt.

Och utan ett ljud
mitt hjärta i din hand
har jag tappat bort mitt språk
det fastnar i ditt hår

Det kan bare ikke slutte på denne måten. Vi puster annerledes når vi møtes. Så sliten som jeg blir av de andre dagene. Du sier du har blitt 10 år eldre den siste måneden.

Jag kan inte ens gå utan din luft i mina lungor

Tid

2007-02-21T13:22:00.000-08:00

Alle de gangene tiden ikke kunne gå fort nok... Der vi ville trykke fast forward til jobben var ferdig og vi kunne ringes, eller til vi kunne møtes igjen. Nå kunne jeg gitt alt jeg har for å være der - i rommet mellom. I varmen over å vite at du også hadde det sånn. Bare kunne lukke øynene og vite at i kveld kommer telefonen til å ringe.

Du ligner ingen annen. Derfor er tårene så tunge at jeg hadde grått av smerte i det de traff armen min, om det ikke var for at jeg allerede gråt. Og derfor smiler jeg gjennom gråten, selv om den kveler meg.

Vel mye virkelighet for en sliten sjel

2007-02-21T10:43:00.000-08:00

Når jeg våkna noen sekunder før deg, og så deg åpne øynene så vidt mens du smilte det nydeligste smilet i verden og sa "hei"... Du så så glad ut at jeg kunne sprekke av lykke. Det er det fineste øyeblikket i livet mitt.

"Det kan ikke ende her og være slutt"

Jeg smiler meg gjennom dagen. Sier til meg selv at dette er et nødvendig trist kapittel, men at denne historien må ha en lykkelig slutt. Når jeg kommer hjem kommer veggene mot meg. Klarer ikke se Hotell Cæsar på tv fordi vi så en episode sammen og etter det begynte å følge litt med begge to. Klarer ikke ta i telefonen min. Lyden av den gjorde meg så glad i noen måneder, fordi jeg ville få vite om det var kaldt hos deg, om hva du skulle spise til kveldsmat eller hva du skulle gjøre på jobb den neste dagen. Jeg griner til jeg nesten brekker meg igjen, og blir skremt av styrken i min egen gråt.

(Det var ting jeg beit meg i leppa for å ikke si, fra den dagen jeg skjønte at jeg smelter når du tar på den glinsete skjorta som jeg egentlig ikke liker, og blir varm inni meg når jeg ser deg rydde ting pent på bordet for å gjøre det enklere for de som kommer etter deg. Fremdeles skremmes jeg av tanken, men det er helt sant.)

Hei det er meg...

2007-02-20T03:29:00.000-08:00

Jeg tar buss for å møte E. Vet ikke helt om jeg skal gråte ut eller om vi skal snakke om hvordan ting kommer til å ordne seg. Men det er godt å se ansiktet hennes. Ord ramler ut av meg og plutselig tenker jeg at jeg sitter og forteller en lykkelig historie om to som møtes og en verden som snus opp ned og sånn må det bare være. Etterpå tenker jeg kanskje bare ikke klarer å svelge ting i bitene det kommer til meg i.

Tidligere, på bussen, blir jeg kvalm av vindusspylervæske og parfymelukt fordi sansene mine er ute av normal drift. Varme og kulde kjennes som sterkt ubehag, og det gjør vondt bak øynene selv når jeg lukker dem, av alle tårene. Så får jeg telefon av roadtripvennen, som snakker alvorlig og sier at han kan legge sammen 1 og 1 og svaret på det blir at jeg er den kuleste han vet og den kuleste av de han ikke har møtt også. I sentrum står en mann på en søyle og spiller trompet og i det bussen går forbi klapper han for seg selv og smiler til folk på gata. Jeg klarer ikke å røre på en muskel i kroppen men tenker at livet kanskje leker litt sirkus med meg for å vise at dette går bra. Bussjåføren unnskylder at han kjørte litt for langt, og ønsker meg en god dag og høres ut som han mener det.

Etterpå går jeg til steder alene. Til kirka der mormor og morfar gifta seg, tenker på hvem gjestene var, om de bare satt på de fremste benkeradene. Tenker på det fineste bildet jeg vet, av de to ved et bål på fjellet - hun med sigarett, han med pipe. De har nettopp forlova seg og jeg syns de er de peneste menneskene i verden. Videre går jeg til gata der søstra di skal bo. Tar bilde av døra og tenker på at du skal ringe på der. Kanskje det er en fin dag. Kanskje det er en dag da du og jeg er i samme by uten å vite hva den andre gjør. Likevel går beina mine lett. Jeg vet ikke lenger om ansiktet mitt smiler eller gråter, men jeg klarer ikke å tenke på at vi kanskje ikke møtes mer etter dette. Jeg kommer på at jeg vil kaste piler, men den ene puben i byen jeg tror har e-dart har det ikke lenger. Jeg går dit og det er et stort lokale, ingen andre gjester. Han i baren snakker svensk, og jeg klarer ikke helt å skjønne at det ikke finnes puber med elektronisk dart i en stor by. Det slår meg at jeg kanskje kunne satt meg ned og skrevet et manus med ord som låter magiske på svensk, og fått han til å framføre det med meg. Men det er ikke mye magisk over denne dagen.

... og vi fanger noen timer

2007-02-19T05:17:00.000-08:00

Jeg vet ikke hva dette kalles, leter etter navn og tidligere referanser. En evig diskusjon med meg selv om hva som er kvalmest av tårer som renner og tårer jeg svelger. Verden rundt i tåke. Jeg har gått i 20 minutter før jeg merker at noe har skjedd med konsistensen på snøen. Kanskje en brøytebil eller kanskje det har kommet mer snø.

Den første sangen vi hørte bestemte ordene på alt. Men tanken på at vi kanskje ikke skal fange flere timer gjør meg så kvalm at jeg brekker meg. Rommet blir pyramideformet og jeg tør ikke stå oppreist mellom de trange veggene på toppen, men tør heller ikke bøye meg ned av frykt for å ikke få puste på vei ut.

Roadtrip

2007-01-25T13:38:00.000-08:00

Snart skal jeg på roadtrip med en av de fineste guttene, med Kent i bilen og solbriller på i februar, på vei mot den andre fineste gutten som kommer til å hoppe på oss og legge oss i bakken og skrike faan i helvete, og ha gangen full av øl. Da kan ingenting gå galt.

naiv

2007-01-17T06:00:00.000-08:00

Kunne Jocke Berg se 10 år inn i framtiden da han skrev Innan allting tar slut? Det virker usannsynlig, men ikke mer usannsynlig enn at det har vært noen andre som oss noen gang.

Jeg retter ut det allerede glatte håret og tar på meg den fineste buksa, selv om det snør og ingen kommer til å se at jeg har pynta meg når jeg kommer fram. Så putter jeg kameraet i veska, sånn at jeg kan ta bilde av de fineste stedene i byen. Bygdøy Alle, fordi du ringte en natt da jeg gikk der. Etterpå blir stedene aldri de samme. Gater som før har gjort meg kvalm eller redd har nå et varmt gult lys. Jeg skriver over gamle minner.